hits
);">

Ser andre enn meg selv😑

Jeg snakket med helsesøster i dag og jeg er så enig i det vi snakket om i dag.

Tror det er den meste følsomme samtalen jeg noen gang har hatt unntatt da jeg fikk en beskjed fra barnevernet for snart 6 år siden.

Jeg snakket med hun om at jeg snakket med ei jente på FaceTime i hele helga. Og hun er den første vennen som skjønner meg.

Det har vært vanskelig å snakke med venner, fordi de ikke har vært i samme situasjon.

Det er lettere å snakke med noen på samme alder, enn voksne noen ganger. Men det er ikke lettere når man kommer til sånne situasjoner jeg er oppe i nå.

Jeg gren seriøst da jeg åpnet meg fryktelig for hun jeg snakket meg, og tårene bare rant nedover kinnet da jeg sa alt det til helsesøster.

Alle de ordene jeg fikk i helga, kom rett inn i hjertet. Betydde så mye mer enn andre kommentarer fra venner. Jeg har liksom ikke hørt så mange fine ord fra venner i alle disse åra jeg har levd.

Det var jo litt vanskelig da jeg ble plaga, livet så herpa ut, tenkte jeg.

Jeg har jo kjempe gode venner rundt meg, og det går kanskje ikke

ann å snakke like dypt med alle.

Så både de dype og morsomme samtalene med hun venninna i helga, var virkelig bra. Det var gledestårer. Jeg fikk tårer fordi jeg ikke er vant til å få så mye i mot meg på en gang.

Glad jeg overlevde de gangene jeg prøvde selvmord.

Nå har jeg endelig en i livet som skjønner meg og vi har mye til felles. Hun er fantastisk❤

Helsesøster var glad for at samtalene var bra for meg.

Men det var andre ting som ikke er så bra.

Hun sa jeg tenker og ser mer på andre enn på meg selv.

Jeg opptatt av at andre ikke skal ha det vondt inne i seg. Men etter å trøstet noen, sitter jeg der selv og ikke har noen å snakke med.

Jeg fokuserer mer på andre enn meg selv.

Var så enig i det hun sa, og det var så tungt å sitte der.

Det var så riktige ord hun brukte.

Jeg har hørt det samme fra den 2. psykologen jeg hadde.

Han er den beste psykologen jeg har hatt av de 5 jeg har hatt opp i gjennom åra. Mens helsesøsteren på Øyer ungdomsskole er enda bedre!❤

Å føle seg dårlig!

Jeg føler fortsatt at jeg har så uendelige mange tanker selv om jeg klarer å snakke om det.

Jeg håper virkelig det er flere som har det likt.

Det er så utrolig ekkelt å ha tanker i hodet etter man har snakket med noen.

Uansett hvor mye jeg snakker, er det fortsatt noe i hodet.

Man blir ikke akkurat i det beste humøret etter man prøver å få det vekk.

Da er der lettere å bli litt nedenfor.

Og man kan føle seg skikkelig dårlig, og tenke at man er dårlig.

Jeg klarer å skrive om dette, men allikevel ha noen tanker som jeg ikke klarer å sette ord på, og noen ganger har jeg ikke en tanke, som ikke alltid er like lett.

Når jeg blir eldre vil jeg være den gode og trygge personen, rundt de som sliter.

Jeg ser nå at i fremtiden kan jeg skjønne personer som noen ganger ikke klarer å snakke ut. Jeg vil ungdommer som skal vite at jeg kan være en person man bare kan snakke til.

Er så behagelig å bare snakke til en person, som er der på din side. Har snakket til til noen personer, som er der og hører. Det er så utrolig deilig å bare få alt ut. Er ikke akkurat lett å få alt ut til seg.

Det er så trist at ungdommer har det sånn, man skal liksom ha en bra ungdomstid.

Ungdomstiden er den tøffeste tiden. Det vet jeg alt om, jeg har vært i gjennom det de færreste ungdommer har vært i gjennom. Og jeg håper jeg snart nærmer meg slutten på det. Det er så inderlig tungt. Jeg har så lyst til å leve et liv som alle andre. Jeg føler meg seriøst ikke normal!

Med de rette ordene så føler jeg meg som et spesielt menneske. Og jeg tenker nå mot slutten at det er både gode og dårlige sider ved å være spesiell. Ved den vonde siden handler det om at ikke alle forstår deg.

Men ved den gode siden, kan man fortelle alt man er gjennom og lære andre til å forstå psyken mer.

Kommer livet til å bli til et puslespill?

Jeg kunne ha sett for meg livet så annerledes.

Jeg sitter her nesten å griner når jeg tenker på det. Det er så vondt.

Jeg digget å være hos moren min fram til jeg mistet kontakten og hun var for psyk til å ha meg på besøk.

Det var bare så grusomt å ikke se moren og lillebroren sin.

Og det tok også noen år uten at jeg visste noe om hvor dem bodde og hvordan det gikk i hverdagen.

Livet stoppet opp en periode. Livet var håpløst. Livet gikk ikke ann å pusles.

Livet så ut til å pusles etter jeg flyttet fra familien. Jeg kan si selv at jeg også var ganske psyk før det. Ting gikk ikke på skinner, sånn som ganske mange andre familier.

Livet var og er ikke det samme uten de to viktigste personene i livet mitt.

Jeg har hatt lange perioder som har vært veldig bra, og det er jo grunnen til at jeg flytter hjem igjen!

Jeg tenker på min bror og min hver eneste dag og kan få flashbacks, det kan være vondt. Og der er ikke mange som skjønner det. Det gjør det egentlig bare mer ekkelt. Tårene renner fra topp til tå når jeg skriver dette her. Dette er det mest sårbare man kan snakke med meg om.

Jeg griner hver dag nå fordi julen er den aller verste tiden.

Herregud, jeg hater å gå i gjennom gode perioder uten hovedpersonene i mitt liv. Og jeg synes det er så uvant å å gå i gjennom adventstiden uten familien jeg har, som jeg hadde fint med.

Jeg kommer aldri til å glemme alle de gangene jeg lekte med lillebroren min og de gangene vi hadde det så utrolig bra sammen da det var ferie.

Det året han skulle starte på skolen, gledet vi oss sammen som bare det. Men den gleden fikk jeg aldri. Nå går han i 6. klasse. Han er så stor nå. Han har sikkert glemt meg nå. Jeg kunne ha begynt å be for livet for å få tilbake den gode, rare, gromme, slemme, morsomme, stygge, fantastiske og perfekte broren min. Han og moren min kommer alltid være ytterst i mitt hjerte!

Adoptere i fremtiden?

Ja, ikke en hverdagslig overskrift..

Jeg er bare 16 år, og ja, veldig tidlig å tenke på dette nå. Dette er vel noe som kommer til å skje når jeg er godt over 20.

Så lenge jeg er homofil, får jeg ikke gleden av å bære et nyfødt barn fra min fremtidige kjæreste. Blir feil å få barn med en kvinne så lenge jeg er homofil... Da jeg fant ut at jeg likte gutter, tenkte jeg med en gang at jeg vil bli fosterfar eller adoptere. Kan jo få barn om jeg ikke finner veien til kjærligheten å.

Det er noe som fortsatt plager meg, dersom at jeg får barn i fremtiden, blir det ikke biologisk.

Det er ikke sikkert det kommer til å virke riktig så realistisk.

Men vi får se...

Storytime☺

Ja, i dag har jeg faktisk vært ute å trent! Et lite mirakel! Så får du lese litt storytime☺

Har vært noen tanker som jeg ikke har klart å snakke med en person om.

Og derfor ville jeg ut, å bare få de tankene utenfor hjernen. I starten gikk det vel egentlig ikke så veldig bra.

Men etter jeg skrev meg inn en turbok på toppen gikk det bedre!

Tok vel ca. 100 bilder med selfiestangen. Etter det skulle jeg filme mens jeg gikk oppover ved utsikten. Men det gikk ikke etter planen😂

Klarte selvfølgelig å snuble i en busk og deretter rulle nedover bakken😂

Herregud jeg fikk så latterkrampe jeg altså!

Men klarte å jogge litt videre før jeg merket at jeg hadde mistet brillene😂

Så da var det vel bare å lete etter de brillene. Fant de etter 5-minutters leting og var heldigvis like fine.

Og vips så fikk Even tilbake smilet!

PS:legg gjerne til et spørsmål, som jeg kan svare på☺

Juleball og flytting!

Vet det er kjedelig å lese om ting jeg har gjort, men i går var jeg faktisk på juleball!

Det var bare så gøy!! Med gode venner og dans.

Var virkelig så gøy å bare slippe seg litt mer løs!

Det var lzm det siste store sosiale med absolutt alle venna jeg har fått før jeg flytter!

Kjenner at det kribler i magen hver gang jeg snakker om akkurat flyttingen.

Føler at jeg har vært så mye med vennene mine de siste månedene, så skal jeg liksom flytte fra de.

Det går jo nesten ikke å beskrive hvor vondt det kommer til å bli å flytte fra dette fine stedet! Dem kommer til å være i mitt hjerte for alltid!

Homofilers rettigheter i ulike deler av verden!

Etter den gangen jeg kom ut som homofil, har jeg klart å åpne meg mer.

Det høres veldig merkelig ut, men det er faktisk helt sant.

Det er hardt i seg selv å komme ut av skapet. De som som hater homofile burde tenke seg om en gang selv om det ikke virker lett.

De «tøffe» gutta har garantert blitt pirka på et eller annet og blitt lei seg.

Noen ganger må dere rett og slett prøve å tenke hvordan det hadde vært å være i sentrum for å bli krenka selv. Man blir ikke bare lei seg på en vanlig måte...man tenker også dårlig om seg selv.

Jeg sliter fortsatt med mitt eget selvbilde og selvtillit.

Selv om folk sier jeg er bra, tenker jeg alltid negativt om meg selv. Og når jeg i tillegg får flere kommentarer, blir det ikke lettere med en gang.

Men etter å ha fått masse kommentarer i mot meg nå, klarer jeg å stå mer i mot, men allikevel slite med meg selv. Det eneste jeg kan si positivt om homofilers rettigheter er, pride-parade, homospill i filmer og serier og all den responsen man får av jenter.

Muslimer og homofilers rettigheter

Vil at alle som er muslimer som leser denne teksten, leser hele denne siste delen. Får jeg vet at noen muslimer har bare hørt på litt av min mening og bare tar over snakkinga. Har blitt banka flere ganger å.

Og det har gjort meg usikker i hverdagen. Men altså jeg dømmer ingen, og alle er ikke sånn. Alle har sin religion.

Ikke tenk at dette er rettet mot alle muslimer. For muslimer er jo bare helt vanlige folk, bare en annen religion og kultur de kommer i fra enn det er her i Norge. Er bare enkelte ting man kan henge seg opp i. Og alle religionene har saker som man er i mot som andre religioner liker.

Før jeg kom ut av skapet, hadde jeg mange muslimske venner jeg, men etter jeg kom ut av skapet ble det vanskeligere.

Alle har jo regler i sine religioner, og jeg har ikke noe i mot muslimer som er i mot homofile. Er bare i mot de som ikke argumenterer for hvorfor man bare kaller en homofil for jævla homse uten en grunn.

Timeout eller noe sånt

Er faktisk mer i mot bibelen hvor det står både at man kan elske hvem man vil og at det er forbudt å elske samme kjønn.

Tilbake

Hvis jeg hadde vært muslim og kommet til Norge, hadde det ikke vært lett. Jeg vet det godt at det ikke bare er å flytte til et fremmed land. Men jeg hadde prøvd å følge norske lover. Sier ikke at muslimer ikke gjør det.

Men noen muslimer bare gjør som de vil.

I Norge er det lov å elske hvem man vil, og da er de som ikke har den loven i sine religioner nødt til å følge den loven.

Ja, det er lov å tenke dritt om homofile, men prøv å ikke bare si tanken din til en homofil i Norge eller der det er lov å være homofil.

Dette burde jobbes med

Dette er ikke en helt vanlig sak i hverdagen, det er homofile her ute som føler seg som er null. Hvorfor må man si ute i offentligheten at man liker samme kjønn i stedenfor å bare bli sammen med en i samme kjønn uten at det er et problem?

Nå vet jeg ikke hvor mange religioner som er i mot homofili, men noe av det første man burde bli lært opp i når man kommer til et land hvor det er lov, er å ikke dømme en for å være homofil. Man skal holde det inne i seg.

Jeg vet godt at det ikke er lett, men dette burde være et stort tema selv om jeg vet godt at det er mange viktigere saker.

Hvis man skal være med å kjempe i mot terrorisme, må man være seg selv og man skal ikke bli dømt for å være den man er.

Sammen skal vi kjempe til en bedre verden for alle levende skapninger.

Juleball😍

Juleball i morgen ja.

Jeg både gleder meg og gruer meg.

Jeg hadde ikke gjennomgått dansene før i dag, og jeg duger ikke akkurat! Det var så flaut!

Håper virkelig jeg havner med noen som liker å drite seg ut😂

Men ellers håper jeg at juleballet blir bra! Skal bare fyre løs med gode venner!

Urespekterte mennesker!

Altså jeg fikk det urespektløse spørsmålet, når skal du drepe deg selv?

Det er rett og slett mangel på oppførsel.

Jeg klarer å skrive om det spørsmålet, fordi nå har jeg blitt sterkere av å få hate i mot meg. Og jeg har tidligere fått mye stygge kommentarer oppi ansiktet.

Det er kjempe fint å bli sterkere, men det er ikke fint å bli det på grunn av at man blir vant til å bli plaget!

Hadde jeg fått det spørsmålet eller hadde blitt fortalt at jeg skulle drepe meg selv for noen måndeder siden, er det ikke garantert at jeg hadde levd nå i dag.

Det er veldig skremmende, men sånn er det. Kommentarer som gå å dø eller jeg går å dør er heller ikke lett å få vekk, for mange ungdommer bruker de setningene for mye. Og noenganger skjærer det mot feil personer og som ikke klarer å tolke personer som tuller. Man får veldig dårlig selvtillit av sånn.

Er ikke lett å høre om døden hvis du helst vil dø.

Jeg har slitt mye psykisk og det har vært mye familie og skolesituasjoner.

Alt for mange tar selvmord i dag. Og jeg har vært i det tilfellet hvor jeg har tenkt at jeg ville dø, innrømmer også at jeg har prøvd noen ganger.

Jeg ser jo nå at det var bra jeg ikke klarte å dø.

Døden er så vannvittig skremmende.

Hvis man får en fæl kommentar i mot seg, vil man dø, men samtidig leve.

Gjelder ikke bare de med angst, schizofreni og depresjon.

Men jeg vet at de med spesielle bakgrunner er mest utsatt.

Mange av dem prøver, og ser etterpå at de kunne klart en situasjon uten å prøve selvmord. Andre ser også det. Det er så mye ulikheter og likheter.

Alt kan jo være motsatt å.

Men i hvertfall så vet jeg hvordan det er å bare få en liten kommentar i mot seg, men allikevel stikker vondt.

Det er så vanskelig å forklare. Men man blir irritabel av ting man ikke er enig i.

Det burde være mere stoff om det psykiske i skolehverdagen. Det er så viktig å ha kontroll på det. Plutselig kan du havne i situasjoner selv eller kjente kan få problemer.

Burde være allmennkunnskap.

EVIG GLAD i mine venner❤

Jeg ligger her i sengen nå, og jeg hører ikke på vanlig pop-musikk.

Med Pop, går tiden så mye fortere.

Kveldene er mye lengre nå, enn for noen måneder tilbake.

Jeg hører på sanger som rører meg, holder meg i ro og tekster som som jeg endelig forstår.

Livet endres med rolig musikk.

Jeg klarer å tenke enda mer. Det er mye som skjer hver dag nå. Jeg er igjennom situasjoner og tilfeller som de færre ungdom er i gjennom.

Fra mye humor til dype samtaler. Noen ganger hjelper det og andre ganger hjelper det ikke i det hele tatt.

En traumatisk situasjon er i hodet hver dag. Det plager meg, hører stemmer i hodet, får flashbacks, er sint, er kvalm og svimmel.

Men de fleste dagene i det siste har gått bra på grunn av mye fin støtte.

Men de dagene jeg ikke snakker med noen, føler jeg meg litt utenfor venneflokken. Og det er noe som plager meg omtrent hver dag.

Det er vanskelig å få noe ut av munnen etter noe vanskelig.

Og hvis jeg forteller noe til noen via nettet, er det ikke alltid noen skjønner meg.

Mange sier det kommer til å bli bra. Da føler jeg meg isolert.

Det er så rart å se at jeg har flyttet om få uker, etter å ha bodd på et relativt trygt sted som treffer hjertet mitt.

Dette er et sted jeg aldri kommer til å glemme. Etter nyttår kommer jeg nok til å våkne om natten på grunn av mine gode venner. Derfor må jeg fyre løs på juleballet på fredag, bare leve livet på det siste og store sosiale på skolen. Da vil jeg huske ting mye mer. Håper det er en kveld jeg kommer til å sette pris på i flere uker og måneder.

Når jeg får tankene på at jeg skal flytte, trekker jeg meg mer tilbake og igjen lever isolert.

De søte jentene mine!

Herregud, det skal nesten ikke være mulig.

Nesten alt i familien har blitt bra, men det blir ikke bedre med en gang jeg har flyttet fra mine venner.

Det går ikke ann å beskrive hvor stor plass av hjertet mitt de tar.

Hjertet må nok pusles på nytt etter jeg har flyttet.

Men den hjelpen vet jeg at jeg får av andre gode venner jeg kjenner.

Og jeg kommer nok til å besøke vennene mine oppi Gudbrandsdalen.

Om jeg ikke kommer til å snakke med alle hver eneste dag, håper jeg at de tenker at jeg bryr meg om dem og at de er i hjertet mitt for alltid.

Tårene kommer til å renne nedover kinnet når jeg skal si hade den siste skoledagen før juleferien. Og mens alle sier godt nytt år til hverandre , sitter jeg der å sipper.

Det blir en sinnsyk overgang. Flytte 3 dager før julaften, det kan nesten ikke beskrives.

Plutselig får jeg ikke noe mer papirer fra barnevernet. Jeg har brukt litt tid på å sortere etter datoer og sette det i en perm. Er ikke alltid like lett å følge med i papirene på skolen heller. Jeg blacker ut.

Nå er det snart bare et halvt år til videregående skole! Mitt store ønske er å hjelpe andre, for det kan være lettere å forstå om man har opplevd mye selv og har erfaring.

Hadde jeg ikke hatt de vennene jeg har, hadde jeg aldri klart å komme meg videre. Vil at de skal vite at de kom rett inn i sjela mi første gangen vi ble kjent.

Og jeg er ganske sikker på at de vil være en stor takk hvis jeg får meg en jobb jeg vil være fornøyd med.

Jeg er så evig glad i dere mine venner!