hits
);">

Fortsette litt igjen?

Azza hva skjer med at jeg er blant Top 10 på topplisten blant 13-17 fortsatt?, ennå jeg ikke har skrevet noe på bloggen og det har vært en lang jul? Jeg krever ikke så mye når jeg ikke skriver noe. Tusen tusen takk til dere som setter dere ned å leser den.

Føler jeg er helt tom for ting jeg kan skrive om. Føler jeg har skrevet mye om psykisk helse, men ikke nok. Men er ikke alle som liker å lese om det. Er mye fra forskjellige sider. Kan ikke akkurat bare skrive om det jeg gjør i hverdagen. Det blir for dumt og for kjedelig.

Jeg vil gjøre en forandring på ting. Men kan skrive om andre ting å.

Legg gjerne til en kommentar om det er noe du trenger svar på som jeg kan skrive om, eller bare noe helt annet!

Min kjære lillebror❤

Lillebror, jeg savner deg så fryktelig. Hvordan går det på skolen?

Jeg gledet meg det året du skulle starte på skolen.

Men nei da, det skjedde aldri. Du var min favoritt-bror.

Jeg elsket å leke med deg. Og jeg husker alle gangene du ble sur på meg fordi jeg ikke ville leke med biler klokka 7 hver morgen.

Nå går du i 6. klasse og jeg i 10.

Det er rart å ikke ha hjelpet en bror med skolearbeidet. Jeg drømte om at jeg kom til å hjelpe deg med å få deg kjæreste.

Jeg kunne ha skrevet en hel bok om deg. Jeg husket deg som fantastisk.

Jeg skriver denne teksten midt i timen fordi jeg tenker alt for mye på deg.

Skulle virkelig ønske at jeg kunne oppleve alle årene før ungdomsskolen og du kunne trøste meg.

Jeg er redd du har glemt meg om vi møtes i løpet av framtiden. Er redd jeg også, om jeg ikke kjenner igjen ansiktet ditt.

Jeg kunne gjort alt for å se deg igjen. For jeg elsker deg og du er i hodet mitt hvert minutt.

Håper du får en fin jul mamma❤

Mamma vær så snill å svar meg en gang. Vet ikke om du lever en gang. Du er noe som ikke kan erstattes. Uten en mor er det helt jævlig. Jeg føler så med de som ikke har noen mor.

Jeg knyttet et helt spesielt bånd til deg. Du varmet hjertet mitt.

Og du gjør fortsatt det nå, selv om du er psyk.

Jeg skjønner godt at du ikke er i stand til å se meg. Jeg vet du er glad i meg. Og jeg er alltid glad i deg!

Det å ikke feire jul med en så viktig person som deg er rart. Bare tenk hvordan det hadde vært.

God mag, pakker og julemusikk.

Håper virkelig du får en koselig jul selv om jeg ikke er der.

Vet du ikke leser det her, men jeg skriver dette til ære for deg. Riktig god jul mamma❤

Kommer det til å endre seg?

Hvorfor er det alltid et par som behandler meg dritt?

Hvorfor er livet mitt så jævlig? Det er egentlig bra, men hva skjer med de ‘’tøffe’’? Jeg vet de ikke er tøffe, men herregud, det er ikke lett å tenke sånn.

Mener de det de sier og gjør?

Angrer de?

Kommer flere til å gjøre noe?

Det får jeg aldri svar på.

Det er blytungt.

Hva lever man for?

Noen ganger tenker man bare: hva i hel**** er det jeg lever for.

Det kan være så ubehagelig.

Jeg har visst lenge at jeg skal flytte hjem til jul.

Det har vært så forferdelig noen ganger. Har følt mange noen ganger at, herregud så jeg savner en familie.

Det gjør bare så vondt.

Jeg dropper ut å se på Jul i Svingen, fordi da tenker jeg på en familie.

Er ikke bare å gå i gjennom adventstiden, og julen da, som er den aller værste tiden.

Jeg vet godt at jeg ikke er den eneste som har det sånn. Uansett hvilken diagnose man har fått og uansett hvilke traumatiske hendelser man har i hodet, så har man det like tungt.

Derfor får jeg det beintøft.

Hvorfor skal det være sånn med oss mennesker?

Et vanskelig spørsmål. Det gjør bare så vondt å bare lese det spørsmålet.

Jeg gråter hver dag, og ingen kjenner meg 100% selv om folk tror det.

Da føler man seg tapt og et null.

Og det er ikke alt man klarer å fortelle til alle. Man trenger ikke det heller, man skal gjøre det man føler for. Og da sko man ikke føle seg presset av andre.

Livet er virkelig en gåte for mange dessverre.

Og det kan være så mange grunner.

Det er så sinnsykt mye press blant ungdom og da er det ikke alltid like lett å leve i dagens samfunn.

Så jeg tenker å skrive et innlegg om press elller liknende.

Om det er noe du vil at jeg skal legge ut, kommentar gjerne her i kommentarfeltet før jeg legger ut eller kontakt meg andre steder!

Ser andre enn meg selv😑

Jeg snakket med helsesøster i dag og jeg er så enig i det vi snakket om i dag.

Tror det er den meste følsomme samtalen jeg noen gang har hatt unntatt da jeg fikk en beskjed fra barnevernet for snart 6 år siden.

Jeg snakket med hun om at jeg snakket med ei jente på FaceTime i hele helga. Og hun er den første vennen som skjønner meg.

Det har vært vanskelig å snakke med venner, fordi de ikke har vært i samme situasjon.

Det er lettere å snakke med noen på samme alder, enn voksne noen ganger. Men det er ikke lettere når man kommer til sånne situasjoner jeg er oppe i nå.

Jeg gren seriøst da jeg åpnet meg fryktelig for hun jeg snakket meg, og tårene bare rant nedover kinnet da jeg sa alt det til helsesøster.

Alle de ordene jeg fikk i helga, kom rett inn i hjertet. Betydde så mye mer enn andre kommentarer fra venner. Jeg har liksom ikke hørt så mange fine ord fra venner i alle disse åra jeg har levd.

Det var jo litt vanskelig da jeg ble plaga, livet så herpa ut, tenkte jeg.

Jeg har jo kjempe gode venner rundt meg, og det går kanskje ikke

ann å snakke like dypt med alle.

Så både de dype og morsomme samtalene med hun venninna i helga, var virkelig bra. Det var gledestårer. Jeg fikk tårer fordi jeg ikke er vant til å få så mye i mot meg på en gang.

Glad jeg overlevde de gangene jeg prøvde selvmord.

Nå har jeg endelig en i livet som skjønner meg og vi har mye til felles. Hun er fantastisk❤

Helsesøster var glad for at samtalene var bra for meg.

Men det var andre ting som ikke er så bra.

Hun sa jeg tenker og ser mer på andre enn på meg selv.

Jeg opptatt av at andre ikke skal ha det vondt inne i seg. Men etter å trøstet noen, sitter jeg der selv og ikke har noen å snakke med.

Jeg fokuserer mer på andre enn meg selv.

Var så enig i det hun sa, og det var så tungt å sitte der.

Det var så riktige ord hun brukte.

Jeg har hørt det samme fra den 2. psykologen jeg hadde.

Han er den beste psykologen jeg har hatt av de 5 jeg har hatt opp i gjennom åra. Mens helsesøsteren på Øyer ungdomsskole er enda bedre!❤

Å føle seg dårlig!

Jeg føler fortsatt at jeg har så uendelige mange tanker selv om jeg klarer å snakke om det.

Jeg håper virkelig det er flere som har det likt.

Det er så utrolig ekkelt å ha tanker i hodet etter man har snakket med noen.

Uansett hvor mye jeg snakker, er det fortsatt noe i hodet.

Man blir ikke akkurat i det beste humøret etter man prøver å få det vekk.

Da er der lettere å bli litt nedenfor.

Og man kan føle seg skikkelig dårlig, og tenke at man er dårlig.

Jeg klarer å skrive om dette, men allikevel ha noen tanker som jeg ikke klarer å sette ord på, og noen ganger har jeg ikke en tanke, som ikke alltid er like lett.

Når jeg blir eldre vil jeg være den gode og trygge personen, rundt de som sliter.

Jeg ser nå at i fremtiden kan jeg skjønne personer som noen ganger ikke klarer å snakke ut. Jeg vil ungdommer som skal vite at jeg kan være en person man bare kan snakke til.

Er så behagelig å bare snakke til en person, som er der på din side. Har snakket til til noen personer, som er der og hører. Det er så utrolig deilig å bare få alt ut. Er ikke akkurat lett å få alt ut til seg.

Det er så trist at ungdommer har det sånn, man skal liksom ha en bra ungdomstid.

Ungdomstiden er den tøffeste tiden. Det vet jeg alt om, jeg har vært i gjennom det de færreste ungdommer har vært i gjennom. Og jeg håper jeg snart nærmer meg slutten på det. Det er så inderlig tungt. Jeg har så lyst til å leve et liv som alle andre. Jeg føler meg seriøst ikke normal!

Med de rette ordene så føler jeg meg som et spesielt menneske. Og jeg tenker nå mot slutten at det er både gode og dårlige sider ved å være spesiell. Ved den vonde siden handler det om at ikke alle forstår deg.

Men ved den gode siden, kan man fortelle alt man er gjennom og lære andre til å forstå psyken mer.

Kommer livet til å bli til et puslespill?

Jeg kunne ha sett for meg livet så annerledes.

Jeg sitter her nesten å griner når jeg tenker på det. Det er så vondt.

Jeg digget å være hos moren min fram til jeg mistet kontakten og hun var for psyk til å ha meg på besøk.

Det var bare så grusomt å ikke se moren og lillebroren sin.

Og det tok også noen år uten at jeg visste noe om hvor dem bodde og hvordan det gikk i hverdagen.

Livet stoppet opp en periode. Livet var håpløst. Livet gikk ikke ann å pusles.

Livet så ut til å pusles etter jeg flyttet fra familien. Jeg kan si selv at jeg også var ganske psyk før det. Ting gikk ikke på skinner, sånn som ganske mange andre familier.

Livet var og er ikke det samme uten de to viktigste personene i livet mitt.

Jeg har hatt lange perioder som har vært veldig bra, og det er jo grunnen til at jeg flytter hjem igjen!

Jeg tenker på min bror og min hver eneste dag og kan få flashbacks, det kan være vondt. Og der er ikke mange som skjønner det. Det gjør det egentlig bare mer ekkelt. Tårene renner fra topp til tå når jeg skriver dette her. Dette er det mest sårbare man kan snakke med meg om.

Jeg griner hver dag nå fordi julen er den aller verste tiden.

Herregud, jeg hater å gå i gjennom gode perioder uten hovedpersonene i mitt liv. Og jeg synes det er så uvant å å gå i gjennom adventstiden uten familien jeg har, som jeg hadde fint med.

Jeg kommer aldri til å glemme alle de gangene jeg lekte med lillebroren min og de gangene vi hadde det så utrolig bra sammen da det var ferie.

Det året han skulle starte på skolen, gledet vi oss sammen som bare det. Men den gleden fikk jeg aldri. Nå går han i 6. klasse. Han er så stor nå. Han har sikkert glemt meg nå. Jeg kunne ha begynt å be for livet for å få tilbake den gode, rare, gromme, slemme, morsomme, stygge, fantastiske og perfekte broren min. Han og moren min kommer alltid være ytterst i mitt hjerte!

Adoptere i fremtiden?

Ja, ikke en hverdagslig overskrift..

Jeg er bare 16 år, og ja, veldig tidlig å tenke på dette nå. Dette er vel noe som kommer til å skje når jeg er godt over 20.

Så lenge jeg er homofil, får jeg ikke gleden av å bære et nyfødt barn fra min fremtidige kjæreste. Blir feil å få barn med en kvinne så lenge jeg er homofil... Da jeg fant ut at jeg likte gutter, tenkte jeg med en gang at jeg vil bli fosterfar eller adoptere. Kan jo få barn om jeg ikke finner veien til kjærligheten å.

Det er noe som fortsatt plager meg, dersom at jeg får barn i fremtiden, blir det ikke biologisk.

Det er ikke sikkert det kommer til å virke riktig så realistisk.

Men vi får se...

Storytime☺

Ja, i dag har jeg faktisk vært ute å trent! Et lite mirakel! Så får du lese litt storytime☺

Har vært noen tanker som jeg ikke har klart å snakke med en person om.

Og derfor ville jeg ut, å bare få de tankene utenfor hjernen. I starten gikk det vel egentlig ikke så veldig bra.

Men etter jeg skrev meg inn en turbok på toppen gikk det bedre!

Tok vel ca. 100 bilder med selfiestangen. Etter det skulle jeg filme mens jeg gikk oppover ved utsikten. Men det gikk ikke etter planen😂

Klarte selvfølgelig å snuble i en busk og deretter rulle nedover bakken😂

Herregud jeg fikk så latterkrampe jeg altså!

Men klarte å jogge litt videre før jeg merket at jeg hadde mistet brillene😂

Så da var det vel bare å lete etter de brillene. Fant de etter 5-minutters leting og var heldigvis like fine.

Og vips så fikk Even tilbake smilet!

PS:legg gjerne til et spørsmål, som jeg kan svare på☺